Sommer og solgløtt

Vilja spiser vaffel i solaNå er det jaggu lenge siden sist vi skrev noe i bloggen, og selv om vi har klart å legge ut noen bilder i ny og ned, kan det være kjekt med noen ord.

Først vil Vilja takke for all oppmerksomheten på 1-årsdagen. Hun synes det ble en flott dag. Med stort og smått var det ikke mindre enn 54 personer innom, men utrolig nok ble det kake igjen. Hun takker også for alle de fine gavene hun fikk.

Etter bursdag var det 17. mai. Den ble feiret hjemme hos Randi og Håkon på Kuhaugen, sammen med tante Anette, onkel Erik og kusine Sandra. Både Vilja og Sandra hadde på fin strikket bunad som de hadde fått av besteforeldrene i skogen.

Etter at Øyvind startet i ny jobb 10. mai har Tove stort sett vært hjemme med Vilja, som den siste tiden har blitt en racer til å gå. Hun kan derfor gjøre ugagn mye raskere enn før. Det vil si stikke av med mobiltelefoner, spise fra hundeskåla, og rive ned vannglass og PC’er i mye raskere tempo enn tidligere. Motorikken synes generelt å utvikle seg noe raskere enn vettet, og det krever sitt å holde styr på henne. Mor gleder seg derfor veldig til barnehagestart 4. august. Det tror vi vil bli bra for alle parter.

Siden vi tok så lang ferie i januar har vi ikke så stor ferieplaner i sommer. Øyvind har kun 10 dager spredt yr.no-ferie. Det vil si at han tar ut noen dager i ny og ne, og så langt har det vært 4 sommerdager som har tilfredstilt kravene. Noen ovale bortehelger har det derfor blitt. Vi har vært to helger på hytta på Stokksund. Det var St.Hans-feiring med nesten hele hyttegjengen i juni. Helga etter var vi der sammen med tante Monica, onkel Finn og fettere Joachim og Jonathan. Sistnevnte helg hadde vi godt vær og det ble turer både til Hosensand og Harbakhula. Øyvind fikk også tid til å montere både vedovn og vifte på hytta. Nå begynner den å bli skikkelig fin!

Siste utflukt var en tur til Dovre og Vesttoppen av Snøhetta. Tove har som mål at Vilja skal på en 2000-meter i året så lenge vi bestemmer, og i år gikk turen altså til Vesttoppen av Snøhetta. Det ble en veldig fin tur, stort sett i solskinn og med lite vind. Utsikten fra toppen var upåklagelig. Vilja satt godt nedpakket i bæremeisen og sov stort sett hele turen. Men siden vi tok Stortoppen av Snøhetta i fjor begynner Snøhettas topper nå å bli oppbrukt. Forslag på overkommelige 2000-metere tas derfor i mot med takk. Som bonus på helgas tur fikk vi testet campingfasilitetene på bilen. Konklusjonen er at kokeutstyret fungerer, men at liggekomforten er begrenset. Vi anbefaler ekstra madrass eller liggeunderlag for eventuelt videre bruk.

Resten av sommeren planlegger vi stort sett å holde oss i byen, men det blir trolig en tur til Sæbuøya for å besøke Sandra, tante Anette og onkel Erik. Andre småturer tar vi gjerne også om noen vil ha besøk eller komme på besøk.

For øvrig ønsker Vilja alle en fortsatt god sommer!

Ting jeg ikke forstår: Tuk-tuk

Når man møter fremmede kulturer er jo litt av greia at de er, ja fremmede. De gjør ting annerledes enn vi gjør hjemme, av forskjellige årsaker. Noen ganger er det tradisjoner, andre ganger klima, det kan være økonomiske forhold eller andre ting. Men, noen ganger må man lure på om det er uvitenhet eller ren idioti. Her er det “tuk-tuk” kommer inn i bildet. Tuk-tuk var, og er mange andre plasser i verden, små trehjuls rickshaws som har fått navnet sitt fra lyden den lille totaktsmotoren som driver kjøretøyet fremover lager. Visstnok er det Thailand som er opprinnelsen til fenomenet, og har “eksportert” dette til resten av verden. Så langt er det jo lett å forstå, det er veldig billige kjøretøy som tar liten plass i trafikken og kan snike seg frem der vanlige biler blir stående i kø. At de er en sikkerhetsmessig katastrofe kan jeg også godta, siden der er en helt annen trafikk-kultur her. 4 personer på en scooter er helt vanlig i trafikkbildet her.

IMG_5490.JPGDet jeg ikke skjønner er dagens tuk-tuk, det er ikke trehjuls rickshaws basert på en motorsykkel. Phukets tuk-tuk er en slik bitteliten lastebil der de har benker til passasjerene på lasteplanet. De er påkostede kjøretøy der noen har fancy lakk og store stereoanlegg. På lasteplanet sitter turistene krumbøyd mens vekta deres sørger for at tyngdepunktet på kjøretøyet blir faretruende høyt. Kjøretøyet hadde neppe overlevd “elg-unnamanøver” uten last, og med 4 feite turister må de ta det rolig i svingene. Det ubrukelige med disse tuk-tuk-ene er at de kommer seg ikke raskere frem i trafikken, de har ikke air-condition eller sikkerhetsbelter. Når de så koster akkurat like mye å kjøre som en vanlig taxi, hvorfor skulle jeg utsette meg selv og mine for en tuk-tuk?

Med det samme snakker om kjøretøy, så må jeg nevne Thaier og girskift. Hva er det med Thaier og tyning av motor på lavt turtall? De tar fatt på motbakker med full gass på altfor høyt gir. Mens bankesensoren desperat skriker om hjelp og hele drivlinja rister som ei snekke i full bakk, kreker bilen seg såvidt oppover lia. Er det lengselen etter en fordums to-takts tuk-tuk som driver Thaiene til denne mishandlingen av mekaniske komponenter, eller er de bare dårlig til å kjøre bil? Vanligvis er jo ikke automatgir noe som gir mindre vedlikeholdsutgifter på en bil, men her i Thailand tror jeg det kan være god økonomi.