Når man møter fremmede kulturer er jo litt av greia at de er, ja fremmede. De gjør ting annerledes enn vi gjør hjemme, av forskjellige årsaker. Noen ganger er det tradisjoner, andre ganger klima, det kan være økonomiske forhold eller andre ting. Men, noen ganger må man lure på om det er uvitenhet eller ren idioti. Her er det “tuk-tuk” kommer inn i bildet. Tuk-tuk var, og er mange andre plasser i verden, små trehjuls rickshaws som har fått navnet sitt fra lyden den lille totaktsmotoren som driver kjøretøyet fremover lager. Visstnok er det Thailand som er opprinnelsen til fenomenet, og har “eksportert” dette til resten av verden. Så langt er det jo lett å forstå, det er veldig billige kjøretøy som tar liten plass i trafikken og kan snike seg frem der vanlige biler blir stående i kø. At de er en sikkerhetsmessig katastrofe kan jeg også godta, siden der er en helt annen trafikk-kultur her. 4 personer på en scooter er helt vanlig i trafikkbildet her.
Det jeg ikke skjønner er dagens tuk-tuk, det er ikke trehjuls rickshaws basert på en motorsykkel. Phukets tuk-tuk er en slik bitteliten lastebil der de har benker til passasjerene på lasteplanet. De er påkostede kjøretøy der noen har fancy lakk og store stereoanlegg. På lasteplanet sitter turistene krumbøyd mens vekta deres sørger for at tyngdepunktet på kjøretøyet blir faretruende høyt. Kjøretøyet hadde neppe overlevd “elg-unnamanøver” uten last, og med 4 feite turister må de ta det rolig i svingene. Det ubrukelige med disse tuk-tuk-ene er at de kommer seg ikke raskere frem i trafikken, de har ikke air-condition eller sikkerhetsbelter. Når de så koster akkurat like mye å kjøre som en vanlig taxi, hvorfor skulle jeg utsette meg selv og mine for en tuk-tuk?
Med det samme snakker om kjøretøy, så må jeg nevne Thaier og girskift. Hva er det med Thaier og tyning av motor på lavt turtall? De tar fatt på motbakker med full gass på altfor høyt gir. Mens bankesensoren desperat skriker om hjelp og hele drivlinja rister som ei snekke i full bakk, kreker bilen seg såvidt oppover lia. Er det lengselen etter en fordums to-takts tuk-tuk som driver Thaiene til denne mishandlingen av mekaniske komponenter, eller er de bare dårlig til å kjøre bil? Vanligvis er jo ikke automatgir noe som gir mindre vedlikeholdsutgifter på en bil, men her i Thailand tror jeg det kan være god økonomi.
Aldri hørt om tuk-tuk jeg 🙂 Sikkert et passende “mitt første ord” 🙂 Artig å se hva dere driver med! Fortsatt god ferie og BRRrrrrr… herfra.
Min første tuk-tuk tur var i Bangkok for ørten år siden. Hadde jo hørt rykter om at de kjørte villmann, og dette var en slik liten trehjuling. Jeg klamret meg fast for å ikke bli slengt ut i svingene. Siden dette var min første Asiareise tenkte jeg at jeg måtte vel bare venne meg til en annen trafikk-kultur og ikke være så pysete. Sjåføren jabbet i vei. Så spurte han om vi ville ha litt heroin…? Ja, for han hadde under setet i tuk-tuken. Jahaja, tenkte jeg og spurte om han brukte selv. Og jada, det gjorde han. “it is goooood for my brain”…
Avsluttet turen så raskt jeg kunne uten å fornærme. Og mine neste tuk-tuk turer var som å kjøre hest og kjerre i forhold.
Tuk-tuk-tuk så mye dere vil! Her på Fannrem må vi gå for egen maskin. Jussi spiller bilspill på x-box og drikker øl i Oslo noen dager, noe som innebærer at Morris og jeg må hanskes med Vibeke helt på egen hånd. Balder og Julia har lovet å hjelpe til i morgen, og vi må prøve så godt vi kan å slite ut husholdersken vår på skitur. Med tanke på formen hennes – eller rettere sagt; den manglende sådanne – blir nok ikke det særlig vanskelig.
For øvrig – det er iiiiiiingen her i huset som blir misunnelige på lange sandstrender, solnedganger, parasolldrinker eller bikinivær….
Så det så!