Viljas blog

Da er påskeferien vel overstått og hverdagen er tilbake. Siden Øyvind hadde vært så heldig at han hadde vunnet trekningen om Uninetthytta denne påska ble påskehelgen tilbrakt i Åre.  Her ferierte vi sammen med Annette, Erik og Sandra. Vi fikk gått og kjørt litt på ski, spist mye påskegodt, og sett litt film. Så hadde Øyvind vært på Jernia og handlet inn en raclettegrill som ble flittig brukt til både frokost og middag. Det var en stor suksess, og vi luktet alle bål da vi kom hjem. Vi hadde det rett og slett så hyggelig at vi nesten ikke fikk tatt noen bilder.

Egentlig er det bare Tove som er tilbake til hverdagen. Øyvind skal nyte hjemmetilværelsen en måned til, fram til han starter i ny jobb på Autronica den 10. mai. Etter den tid blir det litt ulønnet permisjon og ferie på Tove fram til Vilja starter i Iladalen barnehage 1. august. Vilja synes det er artig å leke med andre jevnaldrende, så hun gleder seg veldig til barnehagestart.

Vilja får for øvrig større fart for hver dag og tannsettet begynner også å bli ganske fyldig. Hun trives ikke så veldig i lekegrinda lenger så for at vi skal få drikke kaffe og lese avisa i fred har vi gått til anskaffelse av en større sikringsanstalt. Når hun ikke er bak lås og slå krabber hun rundt på stua i full fart, gjerne etter hunden som nå har begynt å rømme på loftet. Hun har også begynt å gå litt med en briovogn som støtte. Det hender seg pannen går i golvet med et smell, for håndtaket slipper hun aldri. Det må vel til for den som god ganger skal bli.

Ingenting skal være uprøvd sa ho mor en dag i november og dermed meldte hun seg på skibirken. Fire måneder til å prikke inn skiformen må jo være passende tid. Muligens var ikke skiformen tjent med en snøfattig førjulsvinter, tre uker strandliv i Thailand og en litt lat harehund som treningsfølge, men intens jogging til jobb de siste ukene har i hvert fall bedret kondisen noe. Denne helga skulle jeg altså til pers og fredag ettermiddag ble kursen satt mot Rena med et støtteteam bestående av 5 personer og 3 hunder.

Starten for min pulje gikk 10:15 lørdag formiddag, og etter 5 timer og 28 minutter og 6 sekunder var jeg endelig framme på Birkebeinern skistadion. Jeg hadde et mål om 5 timer, men skylder på trått føre og trangt om plassen i løypa. I startpulje 25 av 26 startet jeg nesten sist, og sola og de rundt 14000 som hadde startet før meg  hadde gjort sitt med løypekvaliteten.  Det holdt akkurat til å bli nummer 150 av de 327 som startet i min klasse.

I mål ventet sjefssmører Øyvind og nummerensupporter Vilja spent, men Vilja syntes mor var vel treig og sovna i god tid før målgang. Konklusjonen er at 54 km er ganske langt og at det smaker utrolig godt med en kald pils etterpå (særlig når den har vært med som vekt i sekken over hele fjellet). Tilbake på hytta ventet resten av støtteteamet med fantastisk bevertning. Vibeke ordnet inderefilet til middag og gulrotkake til dessert, Jussi hadde fyrt opp i peisen, Morris vimset rundt og vasket litt fingre, Tiril underholdt Vilja, og Gromit passet på at alt gikk ordentlig for seg. Roen senket seg på hytta og stemningen var god, men noen seinkveld det ble det ikke.

Søndag gikk turen nordover igjen. Siden Jussi og Vibeke tilbød seg å ta hyttevasken kunne vi andre starte turen hjemover i rett tid. Det ble derfor tid til en kort stopp på Tynset slik at også Vilja fikk prøvesitte verdens største spark