Viljas blog

I morgen skriver vi 1. september og med ett var sommeren over. Det har naturlig nok vært en travel sommer.  Siden helgene, ettermiddagene og morgenene har vært ganske hektisk siden omtrent 20. januar, var det ikke helt fritt for at vi grudde oss til at Vilja skulle ha tre uker sammenhengende ferie fra barnehagen. Løsningen ble å stappe bilen full med bleier, tåteflasker, reisesenger, melkepulver, og selvsagt et par kartonger vin til mor, og så sette kursen for dit det var ekstra armer og muligens litt hjelp å få. Man får sjelden mer ro enn når man sitter foran i bilen og spiser gotteri, mens tre barn sitter intetanende og slumrer i bakovervendte barneseter.

Først la vi turen til Sæbuøya for å besøke kusine Sandra, fetter Viktor, onkel Erik og tante Anette. Der var det omtrent like travelt som hjemme, men veldig trivelig da med god mat og vin, samt utflukter i båt både hit og dit. Sandra søskenbarn ble tre år mens vi var der, og tante Anette laget et helt bord med cup cakes. Det var stor sukess.

Neste stopp var hytta på Åknes. Der fikk vi først besøk av Hege, Joar, Viktor, Jakob og Tiril. Det var også veldig trivelig og Tiril var kjempeflink barnepike. Vi var ikke helt heldig med været de første dagene på hytta, men motet oss opp til en tur på stranda med stillongs og vindjakke. Etter hvert beveget værgudene seg mer over på vår side og det ble riktig så lekkert å være på kysten. Vi hadde også hadde fått plass til et par sykler, en henger og et sykkelsete i bilen og oppdaget at stokksundområdet er glimrende for sykkelturer. Det ble to turer til Strandbaren på Hosensand og en dag med sykkel på Linesøya, der rakkvi også et besøk på Trond sin hytte.  Faktisk kunne vi logge nesten 5 mil på sykkel på det som kanskje må ha vært den fineste sommerdagen i år. Flaks at mormor og morfar var på besøk på hytta slik at det ble vasket ut mens vi koste oss ute i sola.

Etter endt opphold på Åknes tok vi en kort stopp på Namdalseid før vi suste videre nordover til Vågaholmen for å besøke farmor og farfar på feriehuset. Der var det fullt hus da både tante Kath, onkel Magne, fetter Peder og fetter Jonathan var på besøk. Været var brukbart og en hel uke gikk med noen trilleturer, et par små fjellturer, og noen utflukter med bil. Så ble det selvsagt brukt en del tid foran TV’en for å følge med på de dramatiske begivenhetene i det mer sentrale Norge.

På turen ned bevilget vi oss en overnatting på hotell fru Haugan i Mosjøen. Det måtte prøves det også. Rommet var fint, servicen bra, og senga sånn passe god, men det hadde vært en fordel med heis heller enn lang smal trapp med sving opp til rommet. Ellers beklager vi overfor andre gjester som eventuelt ble plaget av to sutrende babyer og en ropende toåring under middagen eller frokosten neste dag. Vi var rett og slett litt underbemannet, men heftet i det minste ikke lenger enn nødvendig. På veien sørover tok vi en liten rast hos Grete og Olav på Vikan. Der har intensivt arbeid blitt en flott hytte.

Til slutt ble det en ny stopp hos mormor og morfar på Namdalseid hvor mor snek seg til bursdagsfeiring helt uten å bake noe selv. Med tante Siri, onkel Andreas, fetter Aksel, fetter Sigve og fetter Eirik, samt onkel Torkjell og Marius med motorsykkelen som gjester, ble det jo en riktig så staselig bursdagsfeiring.

Vi landet i Trondheim omtrent ett døgn før barnehagen åpnet igjen og mor skulle tilbake på jobb etter 7 måneders permisjon. Nå er det far som steller hjemme, med hjelp av Jonalyn riktignok, og jaggu klarte de ikke brasene når mor stakk et par dager til fjells også. Det var godt med noen barnefrie og solfylte dager og rolige netter på fjellet med godt selskap fra Vibeke, Morris og Jayla. Alle var enige i at det hadde vært en fin tur.

Nå til helga stikker far på hytta for å støpe grunnmur til naust og mormor kommer på besøk for å hjelpe til litt på hjemmefronten. Mor har også planer om nok en fjelltur i nærmeste framtid. Klarer hun å få til det er i hvert fall mor ganske fornøyd med utbyttet av sommeren 2011.

Nå er det jaggu lenge siden sist vi skrev noe i bloggen, og selv om vi har klart å legge ut noen bilder i ny og ned, kan det være kjekt med noen ord.

Først vil Vilja takke for all oppmerksomheten på 1-årsdagen. Hun synes det ble en flott dag. Med stort og smått var det ikke mindre enn 54 personer innom, men utrolig nok ble det kake igjen. Hun takker også for alle de fine gavene hun fikk.

Etter bursdag var det 17. mai. Den ble feiret hjemme hos Randi og Håkon på Kuhaugen, sammen med tante Anette, onkel Erik og kusine Sandra. Både Vilja og Sandra hadde på fin strikket bunad som de hadde fått av besteforeldrene i skogen.

Etter at Øyvind startet i ny jobb 10. mai har Tove stort sett vært hjemme med Vilja, som den siste tiden har blitt en racer til å gå. Hun kan derfor gjøre ugagn mye raskere enn før. Det vil si stikke av med mobiltelefoner, spise fra hundeskåla, og rive ned vannglass og PC’er i mye raskere tempo enn tidligere. Motorikken synes generelt å utvikle seg noe raskere enn vettet, og det krever sitt å holde styr på henne. Mor gleder seg derfor veldig til barnehagestart 4. august. Det tror vi vil bli bra for alle parter.

Siden vi tok så lang ferie i januar har vi ikke så stor ferieplaner i sommer. Øyvind har kun 10 dager spredt yr.no-ferie. Det vil si at han tar ut noen dager i ny og ne, og så langt har det vært 4 sommerdager som har tilfredstilt kravene. Noen ovale bortehelger har det derfor blitt. Vi har vært to helger på hytta på Stokksund. Det var St.Hans-feiring med nesten hele hyttegjengen i juni. Helga etter var vi der sammen med tante Monica, onkel Finn og fettere Joachim og Jonathan. Sistnevnte helg hadde vi godt vær og det ble turer både til Hosensand og Harbakhula. Øyvind fikk også tid til å montere både vedovn og vifte på hytta. Nå begynner den å bli skikkelig fin!

Siste utflukt var en tur til Dovre og Vesttoppen av Snøhetta. Tove har som mål at Vilja skal på en 2000-meter i året så lenge vi bestemmer, og i år gikk turen altså til Vesttoppen av Snøhetta. Det ble en veldig fin tur, stort sett i solskinn og med lite vind. Utsikten fra toppen var upåklagelig. Vilja satt godt nedpakket i bæremeisen og sov stort sett hele turen. Men siden vi tok Stortoppen av Snøhetta i fjor begynner Snøhettas topper nå å bli oppbrukt. Forslag på overkommelige 2000-metere tas derfor i mot med takk. Som bonus på helgas tur fikk vi testet campingfasilitetene på bilen. Konklusjonen er at kokeutstyret fungerer, men at liggekomforten er begrenset. Vi anbefaler ekstra madrass eller liggeunderlag for eventuelt videre bruk.

Resten av sommeren planlegger vi stort sett å holde oss i byen, men det blir trolig en tur til Sæbuøya for å besøke Sandra, tante Anette og onkel Erik. Andre småturer tar vi gjerne også om noen vil ha besøk eller komme på besøk.

For øvrig ønsker Vilja alle en fortsatt god sommer!

Da er påskeferien vel overstått og hverdagen er tilbake. Siden Øyvind hadde vært så heldig at han hadde vunnet trekningen om Uninetthytta denne påska ble påskehelgen tilbrakt i Åre.  Her ferierte vi sammen med Annette, Erik og Sandra. Vi fikk gått og kjørt litt på ski, spist mye påskegodt, og sett litt film. Så hadde Øyvind vært på Jernia og handlet inn en raclettegrill som ble flittig brukt til både frokost og middag. Det var en stor suksess, og vi luktet alle bål da vi kom hjem. Vi hadde det rett og slett så hyggelig at vi nesten ikke fikk tatt noen bilder.

Egentlig er det bare Tove som er tilbake til hverdagen. Øyvind skal nyte hjemmetilværelsen en måned til, fram til han starter i ny jobb på Autronica den 10. mai. Etter den tid blir det litt ulønnet permisjon og ferie på Tove fram til Vilja starter i Iladalen barnehage 1. august. Vilja synes det er artig å leke med andre jevnaldrende, så hun gleder seg veldig til barnehagestart.

Vilja får for øvrig større fart for hver dag og tannsettet begynner også å bli ganske fyldig. Hun trives ikke så veldig i lekegrinda lenger så for at vi skal få drikke kaffe og lese avisa i fred har vi gått til anskaffelse av en større sikringsanstalt. Når hun ikke er bak lås og slå krabber hun rundt på stua i full fart, gjerne etter hunden som nå har begynt å rømme på loftet. Hun har også begynt å gå litt med en briovogn som støtte. Det hender seg pannen går i golvet med et smell, for håndtaket slipper hun aldri. Det må vel til for den som god ganger skal bli.

Da er hele familien trygt tilbake på norsk jord. Flyturen hjem var minst like laaaang som flyturen dit, men begge veier gikk overraskende greit selv med baby i håndbagasjen. Vilja avsluttet riktignok turen med å tisse på pappa’n sin under takeoff fra Gardermoen, og vi kunne vel strengt tatt ha skiftet den bleien noe før, men noen uhell må man jo regne med på lange ferieturer. Et mildværsblaff førte også til at overgangen fra 30+ ikke ble alt for tøff der vi spaserte ut av terminalbygget på Værnes uten ullundertøy og topplue. Nå venter travle dager på jobb for mor, mens Vilja og pappa kan kose seg hjemme ut april. Dessuten må mor trene til Birken. Nå er det mindre enn to måneder igjen, og ferien hjalp vel ikke akkurat på skiformen.

Nå er det snart hjemreise, men vi måtte nesten få med oss en snorkletur før vi dro. Vi valgte å dra ut til Surin Island, som ligger like nord for Similan Island. Det er 40 nautiske mil ut dit, så dagstur forutsetter en hurtiggående båt. Ifølge den lokale turoperatøren var “speedboat, baby no problem”. Det var det egentlig ikke heller, men det var litt slitsomt å kjøre 30 knop med Vilja på fanget når vi møtte en del sjø.
Når vi kom frem var det likevel vel verdt turen. Snorklingen bød på flotte koraller og fargerike fisker i tusentall. Øyvind fant familien til Nemo til og med. Det var lunsj på øya, som også bød på hvite strender og bademuligeter. Vilja ble betatt av en veldig stygg fisk vi fikk servert som en av rettene på lunsjen. Vi hadde to snorklestopp til før vi dro mot fastlandet igjen.
På veien tilbake var det mye roligere, so Vilja sov som en stein hele veien.
I morgen kveld er det hjemreise, og vi kommer hjem i til kalde nord på mandag. Morgendagen skal tilbringes på den lokale stranden.

Vi har hatt et par rolige dager I Khao Lak. Slappet av på stranda og spist god mat. I dag tok vi turen til en lokal Elefant-safari. Det er visstnok et stort antall arbeidsledige elefanter i Thailand. Skogsmaskiner har tatt over jobben deres. Det betyr at mange nå har jobb i turistbransjen, der de trasker rundt i skogen med et par-tre mennesker på ryggen.
Elefanten vi satt på var en 45 år gammel hunnelefant, som ikke hadde det spesialt travelt. Føreren satt delvis på hodet, og gikk delvis foran og trakk henne i øret. Det gikk litt bedre når hun fikk en liten matpause med bambustrær. Veien tilbake var bratt nedoverbakke, og det var like før vi ba om å bli satt av. Heldigvis var både vi og Vilja så klamme at baken satt godt fast i setet, og det var lett å holde fast Vilja. Dette er nok ikke en spesielt spennende jobb for elefanten, men det skaffer vel mat på bordet til henne og menneskene som driver stedet. Etter turen fikk vi mate elefanten “vår” med små bananer, som gikk ned på høykant.
Det hadde også en mini-zoo med noen aper og noen alligatorer. Vilja synes apene var veldig festlige, men mamma og pappa fikk et støkk når den veldig lange apearmen plutselig strakte seg bort til Viljas hånd. Man har jo lest skrekkhistorier om slemme sterke aper som lett tar knekken på menneskebarn. Heldigvis var denne av den snille og nysgjerrige sorten. Den likte å håndhilse, bli strøket på armen og bli klødd på ryggen. Når Vilja til overmål kom med mat etterpå ble de veldig gode busser. Vilja så også ut som hun hadde tenkt å krype opp i innhegningen og hilse på krokodillene, men der ble hun holdt på betryggende avstand.

Nå har vi forflyttet oss fra Phuket, Karon Sea Sands Resort, til Khao Lak Sunset Resort, hvor Anniken og Jørund allerede hadde vært en par uker. Hit er det drøyt 2 timer å kjøre, og vi bestemte oss for at 600 NOK for hotellets tilbud om taxi var for dyrt, så vi prutet prisen ned til 500 NOK på gata. Sjåføren hadde en årsgammel Toyota med stort bagasjerom og sikkerhetsbelter både foran og bak. Vi lastet opp og og startet turen nordover. Etter 15 minutter fant Vilja ut at det var på tide med et dobesøk. Ikkeno problem sa sjåføren, og stoppet på en bensinstasjon. Her var det gratis tilgang på et toalettanlegg. Det var ikke så lekkert, og det ble stående bleieskift med sjåførens kleenex. (Våtservitettene var veldig urutinert lagt langt ned i bagasjen.)

Så var vi igang igjen, og straks begynte sjåføren å fikle med ventilasjonsanlegget. Der kom det ikke mer kaldluft. Vinduene ble kjørt ned og stadig med fikling med ventilasjonsanlegget, uten hell. Øyvind foreslo at vi kunne stoppe og sjekke sikringene, siden kompressoren sikkert hadde en elektrisk clutch. Det gjorde han, midt i trafikken, slik man gjør i Thailand. Vi fant ingen sprengte sikringer og konstaterte at bilen hadde bestemt seg for ikke å dra rundt kjølekompressoren noe mer. Manualen på Thai ga oss ikke noe mer til feilsøking av problemet. Dette var nok en jobb for Toyotaverkstedet og ikke for oss.

Vi forsatte ferden videre med god gjennomtrekk. Neste stopp ble hos trafikkpolitiet, der ble vi vinket til side av en bestemt herremann. Sjøføren snakket høflig med politiet, men ble nødt til å stige ut av bilen. Idet han gikk ut mumlet han “you are my friends, you did not pay for this trip.” Plutselig skulle vi bli nødt til å finne på en røverhistore til politiet for å dekke opp for pirattaxien uten air-condition. Vi fryktet et øyeblikk at vi ville stå der strandet på motorveien mens sjåføren ble ført bak lås og slå. Heldigvis slapp vi å lyve for politiet, av en eller annen grunn godtok de hans forklaring på vårt nyvunnede vennskap.

Etter dette hadde vi en problemfri og like luftig tur helt fram til Khao Lak. Nå bor vi helt nede på stranden og slipper å krysse hovedveien for å dyppe oss i havet. I dag har vi hatt en svært rolig dag på stranda og nå kjenner vi at det svir litt både her og der, men vi har sett det verre. Vilja har storkost seg med mye ekstra oppmerksomhet fra de andre trønderne. Planen er å bli her resten av oppholdet. Khao Lak virker som et fint sted. Det er roligere enn Phuket, men med alt vi trenger. Den eneste utfordringen er at hotellet har dårlige internettfasiliteter, så det er ikke sikkert det blir så mye oppdatering av blog de neste dagene.

Nå skal vi ut å spise biff til bursdagsmiddag for Anniken blir 29 år i dag.

Etter en svært behagelig og rolig uke på bassengkanten på Sawadee Village har vi nå forflyttet oss omtrent to steinkast lenger nord, fra Kata til Karon beach. Her har vi tatt inn på et greit, men ikke riktig så fancy hotell. Her er det betydelig høyere charterfactor bl.a. i form av Elvisshow hver lørdag. Rommet er heldigvis mye større da, og fortsatt kan vi jumpe rett fra balkongen og ut i bassenget. Karon beach skiller seg forøvrig lite fra Kata beach. Stranda er litt lenger og i motsetning til i Kata er ikke halve utsikten til havet blokkert av Club Med. Men det går fortsatt i enkle markedsboder som selger “merkeklær”, vesker, klokker, såper o.l., og skredderne og massasjedamene er like pågående. Det er fortsatt svært mangelfullt med fortau på bysiden av hovedveien (der butikkene og bodene er) og det er fortsatt like vanskelig å krysse veien for å komme til stranda. Fotgjengere er tydeligvis vis ikke særlig prioritert her, til tross for at handelsstanden burde være tjent med at det var mulig å bevege seg fra butikk til butikk. For noen dager siden prøvde vi for eksempel å komme oss til den ganske store dagligvarebutikken på andre siden av den 4-felts hovedveien fra Chalong til Kata, men etter å ha vurdert kryssende trafikk i ca. 10 minutter snudde vi og tuslet hjem igjen. Her i Karon er det faktisk noen få lysregulerte fotgjengeroverganger hvorav enda færre virker, men heldigvis har vi en som virker rett nedenfor hotellet vårt. Vi kommer oss altså til stranda. For de som bor på mer fancy hoteller, slik som Hilton, er løsningen at det står en sikkerhetsvakt med lommelykt og hjelper gjestene over veien.

Vilja er forresten kjempefornøyd med den blå babysenga hun har fått tildelt denne gang, men stort sprik mellom sprinklene gjør at hun før eller senere kjører fast en kroppsdel og sutrer seg over i vår seng i løpet av natta. Humøret er forøvrig på topp, og hun nyter stort sett oppmerksomheten fra servitører, selgere og massasjedamer. Thaiene er generelt svært begeistret for Vilja og mange insisterer på å holde henne. Da er det ikke alltid like lett å forklare at hun nettopp har bæsja “bigtime” og at det er i ferd med å tyte ut på alle kanter. Ellers synes hun generelt det er litt varmt her, og klager litt på at hun blir klam på ryggen når vi trekker henne rundt i vogna.

Øyvind har forøvrig begynt på et 3-dagers kitekurs, så Vilja og jeg må klare oss selv noen timer hver dag. Vi hører også fra de andre trønderne på tur at det er svært bra oppe på Khao Lak, ca 7 mil nord for Phuket. Det er derfor mulig vi reiser dit over helga og tar siste del av ferien der.

Når man møter fremmede kulturer er jo litt av greia at de er, ja fremmede. De gjør ting annerledes enn vi gjør hjemme, av forskjellige årsaker. Noen ganger er det tradisjoner, andre ganger klima, det kan være økonomiske forhold eller andre ting. Men, noen ganger må man lure på om det er uvitenhet eller ren idioti. Her er det “tuk-tuk” kommer inn i bildet. Tuk-tuk var, og er mange andre plasser i verden, små trehjuls rickshaws som har fått navnet sitt fra lyden den lille totaktsmotoren som driver kjøretøyet fremover lager. Visstnok er det Thailand som er opprinnelsen til fenomenet, og har “eksportert” dette til resten av verden. Så langt er det jo lett å forstå, det er veldig billige kjøretøy som tar liten plass i trafikken og kan snike seg frem der vanlige biler blir stående i kø. At de er en sikkerhetsmessig katastrofe kan jeg også godta, siden der er en helt annen trafikk-kultur her. 4 personer på en scooter er helt vanlig i trafikkbildet her.

Det jeg ikke skjønner er dagens tuk-tuk, det er ikke trehjuls rickshaws basert på en motorsykkel. Phukets tuk-tuk er en slik bitteliten lastebil der de har benker til passasjerene på lasteplanet. De er påkostede kjøretøy der noen har fancy lakk og store stereoanlegg. På lasteplanet sitter turistene krumbøyd mens vekta deres sørger for at tyngdepunktet på kjøretøyet blir faretruende høyt. Kjøretøyet hadde neppe overlevd “elg-unnamanøver” uten last, og med 4 feite turister må de ta det rolig i svingene. Det ubrukelige med disse tuk-tuk-ene er at de kommer seg ikke raskere frem i trafikken, de har ikke air-condition eller sikkerhetsbelter. Når de så koster akkurat like mye å kjøre som en vanlig taxi, hvorfor skulle jeg utsette meg selv og mine for en tuk-tuk?

Med det samme snakker om kjøretøy, så må jeg nevne Thaier og girskift. Hva er det med Thaier og tyning av motor på lavt turtall? De tar fatt på motbakker med full gass på altfor høyt gir. Mens bankesensoren desperat skriker om hjelp og hele drivlinja rister som ei snekke i full bakk, kreker bilen seg såvidt oppover lia. Er det lengselen etter en fordums to-takts tuk-tuk som driver Thaiene til denne mishandlingen av mekaniske komponenter, eller er de bare dårlig til å kjøre bil? Vanligvis er jo ikke automatgir noe som gir mindre vedlikeholdsutgifter på en bil, men her i Thailand tror jeg det kan være god økonomi.

Vi måtte jo bare ut å se på øya fra “Man with the golden gun”. Nord i bukta innenfor Phuket er det en nasjonalpark (Ao Phang Nga National Park) med mange karakteristiske øyer. De reiser seg bratt opp fra havet, med høye vegger hele veien rundt. De ser ganske ubeboelige ut, og det er de forsåvidt også. I det tropiske klimaet gror det likevel buskevekster overalt. Noen plasser er det gravd ut huler over og under vann, og noen plasser er det strender der man kan gå i land. Det er et utall av operatører som selger turer i området, med forskjellige lengder og aktiviteter i løpet av turen. Vi kjøpte en rundtur med “big boat” som var “good for baby”. Som vanlig var det meldt regn og overskyet, og som vanlig var det skyfri himmel. Det er drøyt å si at det blir svalt på sjøen, men det blir litt nærmere svalt. Vilja sjarmerte som vanlig alle rundt seg med store glis og så ut til å trives godt på båttur.

Første stopp var på Lawa Island, der vi bare slappet av og vasset litt i vannet. Andre stopp var på Hong Island, og der ble Vilja med oss på en tur med sjøkano. Godt pakket inn i den medbrakte redningsvesten selvsagt. Jeg vet ikke om Vilja var så veldig interessert i det spesielle landskapet, østersene eller hulene, men hun klaget ikke så mye heller.

Tredje stopp var ved den sterkt turistifiserte “James Bond Island”, eller Ko Tapu som denne monolitten egentlig heter. Her tok vi de obligatorske bildene, og vandret litt rundt på øya. Mens jeg stod og tok bilder, kom det noen japanere og spurte forsiktig om de også kunne få ta bilde av babyen. Så nå er Vilja også foreviget på minnekortene til en gruppe japanere.

Siste stopp på turen var Panak Island, her er det en lagune som man kan padle inn til på lavvann. I den hula man padler henger det tusenvis av flaggermus, men de har heldigvis vett til å holde seg i ro når turistene padler forbi. Når vi kom frem hit, så sov Vilja så godt at jeg tenkte å bli igjen på båten. Guidene hørte i vantro på min plan om å bli igjen, og insisterte på at de kunne sitte barnevakt. Jeg ble med, og tok med speilrefleksen og telelinsa. Når vi kom inn i lagunen kom det etterhvert noen nysgjerrige aper til syne. Jeg fikk noen flotte bilder av apene, og et par av de ligger i galleriet.

Vilja har blitt veldig flink til å drikke fra tåteflaske på turen, noe hun så langt ikke har vært så ivrig på . Jeg begynner å lure på om hun aldri har vært skikkelig tørst før. Sånn er det kanskje når man bor oppe i kalde nord, dehydrering er ikke det samme problemet…