Viljas blog

I morgen skriver vi 1. september og med ett var sommeren over. Det har naturlig nok vært en travel sommer.  Siden helgene, ettermiddagene og morgenene har vært ganske hektisk siden omtrent 20. januar, var det ikke helt fritt for at vi grudde oss til at Vilja skulle ha tre uker sammenhengende ferie fra barnehagen. Løsningen ble å stappe bilen full med bleier, tåteflasker, reisesenger, melkepulver, og selvsagt et par kartonger vin til mor, og så sette kursen for dit det var ekstra armer og muligens litt hjelp å få. Man får sjelden mer ro enn når man sitter foran i bilen og spiser gotteri, mens tre barn sitter intetanende og slumrer i bakovervendte barneseter.

Først la vi turen til Sæbuøya for å besøke kusine Sandra, fetter Viktor, onkel Erik og tante Anette. Der var det omtrent like travelt som hjemme, men veldig trivelig da med god mat og vin, samt utflukter i båt både hit og dit. Sandra søskenbarn ble tre år mens vi var der, og tante Anette laget et helt bord med cup cakes. Det var stor sukess.

Neste stopp var hytta på Åknes. Der fikk vi først besøk av Hege, Joar, Viktor, Jakob og Tiril. Det var også veldig trivelig og Tiril var kjempeflink barnepike. Vi var ikke helt heldig med været de første dagene på hytta, men motet oss opp til en tur på stranda med stillongs og vindjakke. Etter hvert beveget værgudene seg mer over på vår side og det ble riktig så lekkert å være på kysten. Vi hadde også hadde fått plass til et par sykler, en henger og et sykkelsete i bilen og oppdaget at stokksundområdet er glimrende for sykkelturer. Det ble to turer til Strandbaren på Hosensand og en dag med sykkel på Linesøya, der rakkvi også et besøk på Trond sin hytte.  Faktisk kunne vi logge nesten 5 mil på sykkel på det som kanskje må ha vært den fineste sommerdagen i år. Flaks at mormor og morfar var på besøk på hytta slik at det ble vasket ut mens vi koste oss ute i sola.

Etter endt opphold på Åknes tok vi en kort stopp på Namdalseid før vi suste videre nordover til Vågaholmen for å besøke farmor og farfar på feriehuset. Der var det fullt hus da både tante Kath, onkel Magne, fetter Peder og fetter Jonathan var på besøk. Været var brukbart og en hel uke gikk med noen trilleturer, et par små fjellturer, og noen utflukter med bil. Så ble det selvsagt brukt en del tid foran TV’en for å følge med på de dramatiske begivenhetene i det mer sentrale Norge.

På turen ned bevilget vi oss en overnatting på hotell fru Haugan i Mosjøen. Det måtte prøves det også. Rommet var fint, servicen bra, og senga sånn passe god, men det hadde vært en fordel med heis heller enn lang smal trapp med sving opp til rommet. Ellers beklager vi overfor andre gjester som eventuelt ble plaget av to sutrende babyer og en ropende toåring under middagen eller frokosten neste dag. Vi var rett og slett litt underbemannet, men heftet i det minste ikke lenger enn nødvendig. På veien sørover tok vi en liten rast hos Grete og Olav på Vikan. Der har intensivt arbeid blitt en flott hytte.

Til slutt ble det en ny stopp hos mormor og morfar på Namdalseid hvor mor snek seg til bursdagsfeiring helt uten å bake noe selv. Med tante Siri, onkel Andreas, fetter Aksel, fetter Sigve og fetter Eirik, samt onkel Torkjell og Marius med motorsykkelen som gjester, ble det jo en riktig så staselig bursdagsfeiring.

Vi landet i Trondheim omtrent ett døgn før barnehagen åpnet igjen og mor skulle tilbake på jobb etter 7 måneders permisjon. Nå er det far som steller hjemme, med hjelp av Jonalyn riktignok, og jaggu klarte de ikke brasene når mor stakk et par dager til fjells også. Det var godt med noen barnefrie og solfylte dager og rolige netter på fjellet med godt selskap fra Vibeke, Morris og Jayla. Alle var enige i at det hadde vært en fin tur.

Nå til helga stikker far på hytta for å støpe grunnmur til naust og mormor kommer på besøk for å hjelpe til litt på hjemmefronten. Mor har også planer om nok en fjelltur i nærmeste framtid. Klarer hun å få til det er i hvert fall mor ganske fornøyd med utbyttet av sommeren 2011.

Hurra, da har vi overlevd den første måneden som trebarnsfamile. Tvillingene vokser litt hver dag og passerte denne uka 3,5 kg. Det skulle bare mangle siden de, i tillegg til den melka mor selv klarer å produsere, sluker morsmelkerstatning for flere hundre kroner uka. Vilja synes å håndtere overgangen til storesøsterrollen fint. Litt sjalu er hun til tider, men hun er også veldig flink til å ”kose baby” og hjelper til så godt hun kan.

Livet er til tider hektisk, særlig noen timer på ettermiddagen mellom barnehageslutt og Viljas leggetid. Morgenen er også et kritisk punkt, for å ikke nevne helgene. På natta har vi innført skiftarbeid. Far tar første skift, så bytter vi til mor en gang mellom klokka 2 og 3. Dette synes å fungere fint. Så lenge storesøster ikke våkner blir det i hvert fall noen timer sammenhengende søvn på begge foreldre. Det sier seg selv at det ikke blir mye søvn på den som styrer med tvillingene. Det tar tid å amme, flaske, riste og få to stykker til å sovne igjen. Det tar fort et par timer, og da er det bare én time til vi er i gang igjen.

Dagene går imidlertid veldig bra. Far skal være hjemme et par uker til og vi koser oss med litt aviser og TV-titting (og nå er det snart ski-VM J). Vi kommer oss også stort sett ut en tur hver dag, enten på besøk, kafé, babykino, barseltreff eller butikk. Vi rekker også litt vedlikehold av hus, klesvask og rydding, men det skal bli godt å få en au pair på plass om noen måneder. Ellers har vi hatt mye besøk som har vært behjelpelig med både mating og matlaging. Det setter vi stor pris på og tar gjerne i mot mer besøk. Vilja synes også det er veldig stas når det kommer noen hun kan leke med.

Det har tatt litt tid å bestemme seg for navn på tvillingene, men vi tror vi har kommet til en konklusjon. Jenta skal hete Eivor og gutten blir Einar. Bortsett fra at navna kanskje er vel like, er vi godt fornøyde og synes de er fine, norske og ikke alt for trendy navn.

Nå er det bare å se framover og glede seg til den verste nattevåka og ammetåka er over. Konklusjon: Det kuinna vært vær, og det kainn jo bærre bli likar no!

Etter en ultralydundersøkelse på onsdag mistenkte de at jenta ikke vokste som hun skulle. Alt tydet på at begge hadde det bra i magen, men at jenta ikke var blitt større de siste 14 dager. Det ble derfor bestemt at fødselen skulle settes igang dagen etterpå.

Vi fikk time klokka 09:00, og planen var å kjøre Vilja i barnehagen og fortsette til mor og barn-senteret. I løpet av natten hadde det regnet kraftig og all strøsand i Dyrborgveien var skylt bort. Under frokosten observerte vi at naboen gjorde flere forsøk på å kjøre opp den lille bakken utenfor, men måtte til slutt kapitulere. Etter en kjapp rådslagning fant vi ut at det var på tide å ringe etter en velskodd taxi med barnesete. Tanken på å seile ned Dyrborgveien og Steinberget på piggfritt, med hele familien inni bilen og halve nabolagets unger i veien fristet ikke videre. Taxien dukket opp, og tilfeldigvis hadde han et barnesete, på tross av at han ikke hadde oppfattet behovet på oppkallingen.

Vi fikk avlevert storesøster med instruksjoner om at farfar kom til å hente henne, og møtte få minutter forsinket på St. Olav.

Der møtte vi den samme fødselslegen som tok imot Vilja, og ble fortalt at han ville bli veldig overrasket om fødselen ikke ville skje på hans vakt. Det var kanskje ikke så rart, siden han skulle være der de neste 30 timene…

Vi slapp heldigvis å vente 30 timer. Klokka 16:22 meldte Tuppen sin ankomst, og ti minutter senere var lillebror ute i friluft. Begge var i fin form, og det viste seg at bekymringen fra dagen før var ubegrunnet. Tuppen var noen gram tyngre enn lillebror, og ikke en halvkilo mindre som det ble antydet.

Vilja er stadig uvitende om at hennes status som enebarn nå har endret seg til storesøster. Vi håper hun blir fornøyd med det etterhvert, vi er ihvertfall veldig fornøyd så langt.

Nå er det jaggu lenge siden sist vi skrev noe i bloggen, og selv om vi har klart å legge ut noen bilder i ny og ned, kan det være kjekt med noen ord.

Først vil Vilja takke for all oppmerksomheten på 1-årsdagen. Hun synes det ble en flott dag. Med stort og smått var det ikke mindre enn 54 personer innom, men utrolig nok ble det kake igjen. Hun takker også for alle de fine gavene hun fikk.

Etter bursdag var det 17. mai. Den ble feiret hjemme hos Randi og Håkon på Kuhaugen, sammen med tante Anette, onkel Erik og kusine Sandra. Både Vilja og Sandra hadde på fin strikket bunad som de hadde fått av besteforeldrene i skogen.

Etter at Øyvind startet i ny jobb 10. mai har Tove stort sett vært hjemme med Vilja, som den siste tiden har blitt en racer til å gå. Hun kan derfor gjøre ugagn mye raskere enn før. Det vil si stikke av med mobiltelefoner, spise fra hundeskåla, og rive ned vannglass og PC’er i mye raskere tempo enn tidligere. Motorikken synes generelt å utvikle seg noe raskere enn vettet, og det krever sitt å holde styr på henne. Mor gleder seg derfor veldig til barnehagestart 4. august. Det tror vi vil bli bra for alle parter.

Siden vi tok så lang ferie i januar har vi ikke så stor ferieplaner i sommer. Øyvind har kun 10 dager spredt yr.no-ferie. Det vil si at han tar ut noen dager i ny og ne, og så langt har det vært 4 sommerdager som har tilfredstilt kravene. Noen ovale bortehelger har det derfor blitt. Vi har vært to helger på hytta på Stokksund. Det var St.Hans-feiring med nesten hele hyttegjengen i juni. Helga etter var vi der sammen med tante Monica, onkel Finn og fettere Joachim og Jonathan. Sistnevnte helg hadde vi godt vær og det ble turer både til Hosensand og Harbakhula. Øyvind fikk også tid til å montere både vedovn og vifte på hytta. Nå begynner den å bli skikkelig fin!

Siste utflukt var en tur til Dovre og Vesttoppen av Snøhetta. Tove har som mål at Vilja skal på en 2000-meter i året så lenge vi bestemmer, og i år gikk turen altså til Vesttoppen av Snøhetta. Det ble en veldig fin tur, stort sett i solskinn og med lite vind. Utsikten fra toppen var upåklagelig. Vilja satt godt nedpakket i bæremeisen og sov stort sett hele turen. Men siden vi tok Stortoppen av Snøhetta i fjor begynner Snøhettas topper nå å bli oppbrukt. Forslag på overkommelige 2000-metere tas derfor i mot med takk. Som bonus på helgas tur fikk vi testet campingfasilitetene på bilen. Konklusjonen er at kokeutstyret fungerer, men at liggekomforten er begrenset. Vi anbefaler ekstra madrass eller liggeunderlag for eventuelt videre bruk.

Resten av sommeren planlegger vi stort sett å holde oss i byen, men det blir trolig en tur til Sæbuøya for å besøke Sandra, tante Anette og onkel Erik. Andre småturer tar vi gjerne også om noen vil ha besøk eller komme på besøk.

For øvrig ønsker Vilja alle en fortsatt god sommer!

Ingenting skal være uprøvd sa ho mor en dag i november og dermed meldte hun seg på skibirken. Fire måneder til å prikke inn skiformen må jo være passende tid. Muligens var ikke skiformen tjent med en snøfattig førjulsvinter, tre uker strandliv i Thailand og en litt lat harehund som treningsfølge, men intens jogging til jobb de siste ukene har i hvert fall bedret kondisen noe. Denne helga skulle jeg altså til pers og fredag ettermiddag ble kursen satt mot Rena med et støtteteam bestående av 5 personer og 3 hunder.

Starten for min pulje gikk 10:15 lørdag formiddag, og etter 5 timer og 28 minutter og 6 sekunder var jeg endelig framme på Birkebeinern skistadion. Jeg hadde et mål om 5 timer, men skylder på trått føre og trangt om plassen i løypa. I startpulje 25 av 26 startet jeg nesten sist, og sola og de rundt 14000 som hadde startet før meg  hadde gjort sitt med løypekvaliteten.  Det holdt akkurat til å bli nummer 150 av de 327 som startet i min klasse.

I mål ventet sjefssmører Øyvind og nummerensupporter Vilja spent, men Vilja syntes mor var vel treig og sovna i god tid før målgang. Konklusjonen er at 54 km er ganske langt og at det smaker utrolig godt med en kald pils etterpå (særlig når den har vært med som vekt i sekken over hele fjellet). Tilbake på hytta ventet resten av støtteteamet med fantastisk bevertning. Vibeke ordnet inderefilet til middag og gulrotkake til dessert, Jussi hadde fyrt opp i peisen, Morris vimset rundt og vasket litt fingre, Tiril underholdt Vilja, og Gromit passet på at alt gikk ordentlig for seg. Roen senket seg på hytta og stemningen var god, men noen seinkveld det ble det ikke.

Søndag gikk turen nordover igjen. Siden Jussi og Vibeke tilbød seg å ta hyttevasken kunne vi andre starte turen hjemover i rett tid. Det ble derfor tid til en kort stopp på Tynset slik at også Vilja fikk prøvesitte verdens største spark

Da er hele familien trygt tilbake på norsk jord. Flyturen hjem var minst like laaaang som flyturen dit, men begge veier gikk overraskende greit selv med baby i håndbagasjen. Vilja avsluttet riktignok turen med å tisse på pappa’n sin under takeoff fra Gardermoen, og vi kunne vel strengt tatt ha skiftet den bleien noe før, men noen uhell må man jo regne med på lange ferieturer. Et mildværsblaff førte også til at overgangen fra 30+ ikke ble alt for tøff der vi spaserte ut av terminalbygget på Værnes uten ullundertøy og topplue. Nå venter travle dager på jobb for mor, mens Vilja og pappa kan kose seg hjemme ut april. Dessuten må mor trene til Birken. Nå er det mindre enn to måneder igjen, og ferien hjalp vel ikke akkurat på skiformen.

Julegaveinnkjøpene begynner og nærme seg slutten. Jeg og Vilja har vært byen rundt i mange dager. Vilja er ikke bestandig fornøyd med å bli lempet ut og inn av bilen. Bæreselen er litt varm etter en stund inne i butikken, og da blir det visse protester. Det gjør at man må være litt effektiv i butikken. Innimellom dette har vi vært og handlet et hoppedisse til Vilja. Vilja er veldig glad i å hoppe på fanget, så vi tenkte at det må være midt i blinken. Nå er det riktignok noen som mener at å bruke slike er på linje med grov omsorgssvikt. Argumentet er at de kan ødelegge ryggen hvis de hopper for mye. Alt med måte sier nå jeg da. Vilja skal få bruke den litt hver dag, og hun hyler av glede når hun får hoppe litt rundt.